Jeg hadde tidlig et ønske om å jobbe videre med plastelina. Min erfarging at både små og store like å jobbe med dette materialet, men er ofte forbeholdt de yngre. Ved å kombinere plastelina med animasjon, oppfattes det ikke som barnslig for de eldre elevene.
Jeg hadde mye plastelina, men ingenting grått (steinfarge). Ved å blande alle fargene jeg hadde, oppnådde jeg to ting: Nok plastelina og riktig farge plastelina.
Da fargen var homogen nok, begynte jeg å trille små kuler på størrelse med en ert. Kulene satte jeg sammen til en hånd. Deretter lagde jeg en hånd til, og disse to hendene skulle håndhilse.
For å tydelig se for meg hvordan en håndhilsen er, måtte jeg se det i virkeligheten.To tolvåringer var med glede modeller.
Hendene ble ført mot hverandre. Jeg animerte dagen etter at hendene ble laget i plastelina. Det jeg opplevde var at kulene nå lettere falt fra hverandre når plastelinaen var blitt kald og hard. I den endelige animasjonen må alt gjøres fortløpende. Jeg vil også legge kulene oppå et form av utkjevlet plastelina. Når selve håndtrykket skulle skapes, ble uttrykket rotete. Begge hendene er sammensatt av kuler, håndtrykket ble en kuleklump. Neste gang vil jeg lage den ene hånden med mer kantete punkter.
Plastelinaen skal illudere steiner. Jeg ønsket å forske på animasjon med reelle steiner. Dette ble testet ut på kjøkkenbordet. Et smil, et håndtrykk og en hilsen ble animert.
Utforsking, levende bilder:
Resultatet var ikke så aller verst, og jeg ønsket å utforske dette litt til, denne gangen ute og med større steiner. Jeg hadde en idé om at animasjonen skulle skje i gresset. Kommunen vår kaller seg "Dei grøne øyane" med utgangspunkt i mulighetene for friluftsliv, jordbruksnæring og miljøvern. Jeg opplede at steinen forsvant litt i gresset, fotsporene mine viste godt på hvert bilde og det var vanskelig å lage tydelige motiv.
Jeg valgte å gå tilbake til den opprinnelige planen - plastelinaversjonen.
Jeg hadde mye plastelina, men ingenting grått (steinfarge). Ved å blande alle fargene jeg hadde, oppnådde jeg to ting: Nok plastelina og riktig farge plastelina.
Da fargen var homogen nok, begynte jeg å trille små kuler på størrelse med en ert. Kulene satte jeg sammen til en hånd. Deretter lagde jeg en hånd til, og disse to hendene skulle håndhilse.
For å tydelig se for meg hvordan en håndhilsen er, måtte jeg se det i virkeligheten.To tolvåringer var med glede modeller.
Hendene ble ført mot hverandre. Jeg animerte dagen etter at hendene ble laget i plastelina. Det jeg opplevde var at kulene nå lettere falt fra hverandre når plastelinaen var blitt kald og hard. I den endelige animasjonen må alt gjøres fortløpende. Jeg vil også legge kulene oppå et form av utkjevlet plastelina. Når selve håndtrykket skulle skapes, ble uttrykket rotete. Begge hendene er sammensatt av kuler, håndtrykket ble en kuleklump. Neste gang vil jeg lage den ene hånden med mer kantete punkter.
Plastelinaen skal illudere steiner. Jeg ønsket å forske på animasjon med reelle steiner. Dette ble testet ut på kjøkkenbordet. Et smil, et håndtrykk og en hilsen ble animert.
Utforsking, levende bilder:
Resultatet var ikke så aller verst, og jeg ønsket å utforske dette litt til, denne gangen ute og med større steiner. Jeg hadde en idé om at animasjonen skulle skje i gresset. Kommunen vår kaller seg "Dei grøne øyane" med utgangspunkt i mulighetene for friluftsliv, jordbruksnæring og miljøvern. Jeg opplede at steinen forsvant litt i gresset, fotsporene mine viste godt på hvert bilde og det var vanskelig å lage tydelige motiv.
Jeg valgte å gå tilbake til den opprinnelige planen - plastelinaversjonen.